Hvalfangst i Norge og Japan

Hvalfangst er svært gammel tradisjon i både Norge og Japan, og det var tillatt i alle farvann fram til forbudet fra Den internasjonale hvalfangstkommisjonen i 1982. Som navnet tilsier, innebærer hvalfangst fangst av hval i farvann der det er tillatt. Hvalfangsten foregår fra en såkalt hvalskute, som i praksis er en helt ordinær fiskeskøyte utstyrt for å fange hval. Det er vanligvis et mannskap på mellom tre og åtte personer om bord på skuta. Hvalfangst er svært omstridt da store havpattedyr slik som hval er svært viktig for økosystemet i havet. I tillegg har det blitt reist spørsmålstegn rundt fangstmetodene som brukes. I Norge har vi en kvote på hvor mange hvaler som kan tas under hvalfangsten hvert år, og kvoten omfatter utelukkende norsk vågehval.

  • Hvalfangst var svært nyttig før i tiden på grunn av de allsidige ressursene vi kunne utvinne fra hele dyret.
  • Aller mest ettertraktet var hvaloljen som blant annet ble brukt til belysning. Hvaloljen brenner svært lenge.
  • Selv om det er liten bruk for hvalolje i dag, fortsetter fangsten på bakgrunn av at kjøttet ses på som en delikatesse i både Norge og Japan.
  • Spermhvalens støttann har av noen japanske kunstnere blitt brukt til å lage flere «netsuker» – en liten figur festet på kimonoer.
  • Selv om Japan var bundet under forbudet fra 1986, har nasjonen utført hvalfangst i Antarktis i forskningsøyemed.

Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC)

Den internasjonale hvalfangstkommisjonen ble opprettet som et direkte resultat av den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst fra 1946. Denne konvensjonen ble opprettet slik at hvalfangst kunne foregå mer bærekraftig, og en kunne beskytte bestandene av ulike typer hval. Den omfatter all hvalfangst under alle formål, og regulerer den kommersielle fangsten i tillegg til urfolks- og forskningsfangst. I 1946 var det 42 stater som signerte konvensjonen i desember 1946, men den trådte ikke i kraft før 1948. Den har også blitt revidert for å passe med moderniseringen av fangstfartøy og utstyr brukt under hvalfangsten. Denne konvensjonen har som formål å blant annet etablere et system for den internasjonale reguleringen av fangsten, og sikre hvalbestandens utvikling og bevaring. Både Japan og Norge var nasjoner som signerte denne konvensjonen.

I Stockholm i 1972 ble De forente nasjoners konferanse om menneskets miljø avholdt i Stockholm, og etter dette begynte endringene i konvensjonens mandat å vise seg. Disse endringene manifesterte seg i 1982, da det ble vedtatt et såkalt moratorium, eller et 5-års totalforbud mot kommersiell hvalfangst, som skulle trå i kraft i 1986. Både Norge og Japan ytret protester mot dette vedtaket, men Japan så seg nødt til å trekke sin protest etter trussel om sanksjoner fra USA. Dette forbudet har blitt forlenget gjentatte ganger, og det har i ettertid også kommet på plass et vedtak om et hvalreservat i Antarktis. Norge trakk aldri sin protest, men innførte et eget forbud fra 1987 i avvente av mer informasjon om bestanden. I september 2018 informerte Japanske myndigheter om at de skal gjenoppta kommersiell hvalfangst.

Moderne hvalfangst

I Norge i dag er det tillatt med fangst av vågehval innenfor den gitte kvoten. Næringen har imidlertid blitt mindre populær, noe som har ført til at de fartøyene som er igjen har fått større kvoter. Japan besluttet i september 2018 at de skulle trekke seg fra den internasjonale hvalfangstkommisjonen, og vil dermed ikke lenger være bundet av forbudet. Det betyr at japanske hvalfiskere kan jakte vågehval og andre arter som reguleres under kommisjonens regelverk. Denne fangsten vil begrense seg til Japans eksklusive økonomiske soner og tilhørende territorialfarvann. Kritikken av hvalfangsten er meget utbredt, og land slik som Norge som praktiserer kommersiell hvalfangst er spesielt utsatt. Det er imidlertid ikke bare Norge og Japan som driver en form for moderne hvalfangst. Land som Canada og Indonesia driver fangst da de ikke er medlem av IWC.

Hvalfangsten forgår i sommerhalvåret på fartøy mellom 40 og 80 fot som er utstyrt spesielt for hvalfangst. For Japan som har vært bundet under forbudet til den internasjonale hvalfangstkommisjonen, har fangsten foregått i forskningsøyemed i Antarktiske farvann. Dette har for øvrig vært under kritikk da ulike miljøvernsorganisasjoner har hevdet Japan har slaktet flere hval enn det de har behøvd til forskning. Helt siden Norge gjenopptok den kommersielle hvalfangsten i 1992, har det vært spekk og kjøtt som har vært mest ettertraktet, og Norge har i mange år eksportert hvalkjøtt til land som Japan og Island. I Norge kan du finne hvalbiff i frysedisken i de fleste dagligvarebutikker, mens det i nesten alle andre land i verden er totalforbud mot import av hvalkjøtt.

Debatten rundt hvalfangst i verden

Debatten rundt hvalfangst i verden baserer seg for det meste på flere punkter som omhandler miljø og bærekraftighet. Det har i mange år blitt hevdet at det er en utdatert praksis som ikke lenger har noen nytteverdi. Metodene for hvalfangst har også vært under sterk kritikk, og prosedyrer har blitt implementert slik at fangsten skal foregå så humant som mulig. Hvalene blir også sett på som svært intelligente skapninger, og mange mener at hvalfangst av den grunn at skiller seg fra normalt fiske. Selv om det er omstridt, har hvalfangst tidligere vært viktige næringer for nasjoner slik som Norge og Japan. En kan argumentere for hvalfangsten i den forstand at den bunner ut i lange tradisjoner, og av den grunn bør ivaretas. I tillegg har den blitt praktisert bærekraftig, og Vågehvalen har aldri vært utrydningstruet

Leave a Response

Your email address will not be published. Required fields are marked *